verden.jpg
Unknown.png

Copyright 2018 © syktviktig.no

WHATSUPDOC 2019
TEKST: MARIE BLOMDAL

 

Jentene på bussen Whatupdoc 2019 er fra Tønsberg.

Vi satte oss ned med de for å prate om psykisk helse.

 

Hva er psykisk helse?

 

  • Handler om hvordan du har det, med deg selv og i forskjellige sammenhenger.

  • Handler om tanker, følelser, samspill med andre og deg selv liksom.

 

Psykisk lidelser?

  • Har hørt mye om det i det siste. Vi har hatt foredrag på skolen og sånn.

  • Det er vel angst og depresjon osv.

 

I alder 3-18 år er det 7- 8% som har en diagnose. Tenker dere om det?

  • Tre år?

  • Jeg tror det er viktig å lære tidlig hva ting er. Jeg fikk tvangstanker veldig tidlig. Ante ikke hva det var. Hvorfor jeg var sånn. Ikke før jeg begynte på VGS at jeg fant ut at jeg hadde tvangstanker.

  • Med tanke på at unge kan utvikle ting i så ung alder, bør man jo lære noe før…

  • Litt sånn som mat og helse da, er det like viktig som psykologi? Eller sløyd

 

Har dere lært noe om psykisk helse på skolen?

  • Ja, men det er fordi jeg har valgt psykologi som valgfag. Man lærer ikke så mye om psykisk helse i psykologi, mer om teorier.

  • Mest Freud.


 

Det hjelper å vite tallene


 

På VGS sliter 3/10 kvinner med alvorlige depressive symptomer.

  • Det er høyt!

  • Hjelper å vite tallene, hvor mange som sliter med de forskjellige tingene, at man ikke er alene om det. At 3/10 av unge kvinner sliter med depresjon er jo mange. Det er over 3 av oss her inne liksom. Setter ting i perspektiv og tror det vil hjelpe.

 

Hvorfor tror dere det er mange jenter på VGS som sliter?

  • Press.

  • Usikkerhet.

  • Forventninger.

 

Tror dere det er mer nå enn før?

  • Ja. Skal liksom rekke absolutt alt. Trene, jobbe, flink på skolen, være sosial.

  • Jo mer frihet man får, jo flere valg må man ta. Hvis man ikke klarer å ta valgene eller velger feil så er det vanskelig

  • Jenter sammenligner seg mer med hverandre, enn hva guttene gjør kanskje.

  • Hvordan andre snakker om folk. Det er jo ikke rart det blir press på hvordan det skal være, når alle slenger kommentarer hele tiden. Ikke direkte til personer, men at alt blir kommentert. Alt man kan taes på, blir man tatt på. Det gjør noe med deg.

  • Jeg tror gutter er flinkere til å drite i det.

 

I løpet av livet vil opp mot 50% av oss oppleve en periode med psykisk lidelse.

  • Det synes jeg hørtes mye ut.

  • Jeg og.

  • I hvert fall med tanke på at jeg ikke kjenner noen som sliter med en psykisk lidelse. Som jeg vet.

  • Syntes også det hørtes veldig mye ut. Det er nok mange man ikke vet om som sliter, som skjuler det.

 

Hvorfor tror dere man skjuler det?

  • Kanskje fordi man er redd for reaksjonen man møter, så det er bedre å stenge det inne.

  • Jeg tenker angst og depresjon f.eks, at det kan være vanskelig å åpne seg opp for noen hvis ikke de har vært igjennom det selv. Det kan man jo ikke vite om man ikke har snakket om det. Mange som har det kan ha litt lite konkrete grunner på en måte. I hvert fall det vi har hatt av foredrag på skolen om psykisk helse, om hvem man kan gå til, da sier de jo at det er vanskelig å prate med noen som ikke vet hvordan det er. Fordi det er vanskelig å vite hva man skal si for at man skal forstå, som som f.eks depresjon så er det jo ikke alltid at man har en konkret grunn for hvorfor man har det.

  • Det er ikke sikkert man vet selv engang hva som er problemet. Så er man kanskje redd for å bli sett på annerledes.

  • Kanskje man er redd for å bli behandler snillere på en måte, at de tar meg med på ting fordi de vet jeg sliter på en måte. Det tror jeg ingen vil.

 

Tror dere det er viktig å snakke om det likevel?

  • Ja

  • Mhm

  • Ja!

 

Hjelper det med rollemodeller og tv serier der de tar opp psykisk helse? Som f.eks Even som har bipolar lidelse i Skam?

  • Kommer an på hvordan det blir fremstilt da. Even fra Skam f.eks var jo en karakter som mange likte veldig godt. Skapte et positivt bilde. Jeg hadde egentlig aldri hørt om bipolar lidelse noe særlig før. Så det gjør jo at man blir mer kjent med det.


 

Åpenhet i gruppen

 

Er dere en sammensveiset gruppe?

  • Ja, det vil jeg si.

  • Vi har kanskje noen små klikker, med det er mer fordi vi bor litt spredt.

  • Men alle bortsett fra en går på samme skole. Alle går overens.

 

Er dere åpne om psykiske vansker i gruppen?

  • Vet ikke om det er et gruppetema. Det tror jeg aldri vi har snakket om. Har jo snakket med de nærmeste vennene da.

 

Hva hadde dere gjort, hvis noen hadde kommet og sagt “jeg sliter”?

  • Hadde jo tatt det seriøst da. Snakka litt og hørt hvor ille det var. Også tatt det derfra.

 

Så dere er åpne for det? Tenker ikke «alle har det kjipt i blant?»

  • Da tror jeg i hvertfall man hadde angret etterpå.

  • Kan jo kanskje være litt sånne holdninger. Ikke opplevd det i vår gruppe, men kan være det er sånne holdning blant ungdom.

  • Enklere å si det til venninner enn at gutter forteller det til hverandre tror jeg.

 

Hvis f.eks noen ikke kan komme på et bussmøte, må man fortelle hva det er hvis det er psykisk, eller sier man bare at man er syk?

  • Aldri opplevd at noen har gått ut med det i gruppa.

  • Vi hadde jo en på bussen som mistet faren sin. Det gikk skikkelig inn på henne selvfølgelig. Og da var hun veldig flink til å snakke om det. Når hun trengte å prate. Og da føre hvertfall jeg at det var åpenhet i gruppa om det. Men det er jo en veldig konkret grunn, men med angst og depresjon så blir det kanskje litt mer skambelagt enn å snakke om i forhold til at man har mistet noen.

  • Det er ikke bare det med at det er akseptert. Men det er det at man kan relatere/forstå det. Man kan ikke regne med at alle forstår hva du sliter med psykisk, med det å miste noen er kanskje noen flere i gruppen har opplevd.

 

Blir det lettere å snakke dersom én setter i gang, og begynner å åpne seg? Tror dere man kommer etter da og slenger seg på?

  • Ja.

  • Tror kanskje man tenker det er verre enn det det er. De fleste bare vil hjelpe, og i det minste være der for bare være der for å lytte.


 

Hvordan kan man hjelpe hverandre?

 

Vet dere hvordan man kan se om noen sliter?

  • Føler at de du ikke tror sliter, er de som kanskje sliter mest.

  • Veldig ofte sånn, «åj det kunne jeg aldri tenkt meg»

  • Kanskje man ser det mest når det har gått for langt. Ikke kommer på skolen, ikke kommer på sosiale ting.

 

Har dere opplevd at en venn/venninne har sagt til at de sliter?

  • Ja.

Og det gikk fint?

  • Å snakke om det i hvert fall gikk fint. Det gjorde det lettere å ta tak i.

 

Er dere klare over hvilke tilbud som finnes dersom man sliter psykisk?

  • Helsesøster, rådgivere på skolen. Du har kanskje en lærer du føler du kan snakke med.

  • Vi har jo tilbud i kommunen.

  • Vi har helsesøster på skolen hver dag. Vi har hatt foredrag kanskje to ganger i året, om hvem man skal kontakte og de greien der, om psyksk helse. Mine lærere er veldig på det der at det bare er å kontakte de om det er noe. Ikke at det må være noe skikkelig alvorlig, men lav terskel liksom. Jeg føler at vår skole har tatt psykisk helse på alvor.

  • Det er viktig å blir tatt seriøst når du først klarer og vil ta kontakt med noen. Hvis du blir møtt da med «du er ung, det går over» så vil du kanskje ikke snakke med noen igjen.

  • For de fleste sitter det jo langt inne å oppsøke hjelp. Så da er det viktig tenker jeg.


 

Viktig å være gode forbilder

 

Tror dere at noe kan bli annerledes etter denne praten?

  • Ja, det tror jeg.

  • Det er jo ikke bare fest og moro å være russ. Viktig å ta opp viktige temaer som dette. Når det er yngre som ser litt opp til deg, er det viktig å være gode forbilder.

 

Tror dere det vil hjelpe å oppfordre til å prate mer med hverandre om mental helse?

  • Jeg merker det allerede nå jeg.

  • Blir skikkelig “deeptalk” i bilen hjem.

  • Jeg tror det er lurt å sette fokus på det.

  • Få det litt frem så flere starter å snakke om det. Ting som ligger litt dypt. Fokusere på det indre i et menneske.

  • Tror også det er lurt å få det ut kanskje, lettere at det ikke er så mye trykk. Slippe å lyve å komme på unnskyldninger.