verden.jpg
Unknown.png

Copyright 2018 © syktviktig.no

SUSPECT 2019
TEKST: MARIE BLOMDAL

 

Vi satte oss ned med Suspect 2019 som er en jentebuss fra Romerike. Jentene delte mange historier, og det ble en veldig åpen prat om et viktig tema.

 


 

Hva vet jentene om psykiske lidelser?

 

Har dere hatt noe om psykisk lidelser på skolen?

  • Litt for lite.

  • Svakt innom det.

  • Hvis du ikke velger psykologi, så går du ikke igjennom det. Så du må velge det som valgfag på vgs.

  • Jeg som ikke har det på skolen, vet bare det jeg leser i media og det som er “alment” på en måte.

 

Hva forbinder dere med psykiske lidelser?

  • Depresjon og angst.

  • Spiseforstyrrelser, schizofreni.

  • Tvangslidelser osv.

 

7-8 prosent av barn/unge mellom 3 og 18 år, har en diagnose som bør behandles. Og opp mot 50% av oss får psykiske lidelser i en periode i løpet av livet.

  • 3 åringer liksom?

  • Det er helt sykt.

  • Trodde ikke det var så mye som 50%

  • Vi har kun psykologi om du velger det på videregående. Det er alt for sent, at du er 16 år. Og det er hvis du velger det! I hvert fall om man kan blir psykisk syk allerede i treårsalderen. Når du er 16 år, så er det 13 år for sent.

 

3/10 jenter på VGS har alvorlige depressive symptomer som bør behandles. Hva tenker dere om det?

  • Det er mange. Men ikke overraskende egentlig.


 

Kan være krevende å finne riktig hjelp

 

  • Det jeg synes er dumt, er at det er så lang ventetid for å få psykolog. På barne- og ungdomspsykiatrisk er det ofte 2-3 mnd ventetid.

  • Man trenger jo hjelp nå, ikke om mange måneder. Mye kan skje på de månedene for å si det sånn!

  • Det er også noe som heter rask psykisk helsehjelp, der du kan få akutt hjelp. Men det tilbudet vet du jo ikke om, med mindre du har vært i systemet eller vært hos fastlegen din for å få henvisning.

  • Når du har det sånn at du trenger hjelp akutt, så er det lett å gi opp systemet. Droppe det. Jeg klarte det bare fordi mamma og pappa hjalp meg.

  • Når du vil ha hjelp, og er i en sårbar situasjon, så bør det være enklere å be om hjelp og den bør komme raskere.

 

Hva burde vært gjort for å gjøre dette lettere, med køer osv?

  • Det burde har vært en side hvor all info ligger, der man kan finne kontaktinfo, og tilbud i alle kommuner. Inkludert de tilbudene du kun får vite gjennom fastlege, men ikke klarer å finne ut av på egen hånd. Også burde det være klart hva man trenger for å komme til de forskjellige stedene, henvisning osv. Mange som ikke vet noe om det, og ikke vet hvordan man skal henvises noe sted, og kanskje ikke vil snakke med fastlegen sin om det.

  • Det burde være mer info på skolene.

  • Jeg har vært veldig heldig, på videregående da. På min skole er det miljøarbeidere. Så da jeg var borte en periode, så tok medelever kontakt med miljøarbeideren som tok kontakt med meg og lurte på hvordan jeg hadde det.

 

Er det lett å oppsøke hjelp?

  • Hvis man tar steget å oppsøke hjelp, så er jeg redd mange tenker “ jeg er ikke syk nok” og at det skal gå ganske langt før man i det hele tatt tør å snakke med fastlegen. Tror de færreste snakker med foreldrene sine.

  • Det viktigste er at man kontakter noen, hvem som helst, som kan hjelpe deg å finne ut av systemet og hvor man kan få den hjelpen man trenger. For det er vanskelig å begynne på det når man er syk selv. Men noen kan hjelpe deg. En venn, familie eller noen på skolen.


 

Åpenhet i gruppa?

 

Er psykiske lidelser noe dere snakker om sammen?

  • I vår vennegjeng er vi veldig åpne.

  • Vi vet vel det mest om hverandre.

  • Ikke alle vet alt om alle, men alle har i hvertfall en å snakke med. Man vet f.eks en som har angst, men kanskje ikke hvilken type.

  • Det kan jo være at det er flere på gruppa man ikke vet om. Men jeg har inntrykk at vi er veldig åpne rundt psykisk helse i gruppen.

 

Er dere flinke til å spørre hverandre, om dere mistenker at noen ikke har det så bra?

  • De fleste av oss merker nok når det er noe.

  • Det synes ikke på så mange, du kan jo ikke se om noen har en lidelse.

  • Nei, men man kan jo merke det på personen tror jeg. Men ikke med alle.

  • Kommer an på hvor god man er til å skjule da.

 

Hva hadde reaksjonene vært, om en på gruppen flere ganger ikke deltar på f.eks bussmøter, også forteller hun en på gruppen at det er en psykisk årsak?​​​

  • Hvis en kommer til meg og forteller grunnen, men sier at hun ikke vil dele med alle andre på gruppen, så sier jeg bare på møte at hun hadde en god grunn. Også er det greit for resten av gruppen uten at man krever å vite hva det var.

 

Hva synes dere om å si at “jeg er skikkelig deppa i dag” hvis man ikke er det, men bare har en dårlig dag?

  • Jeg tar meg veldig i det selv, at jeg slenger litt ut med angst og depresjon når jeg bare har en dårlig dag. Nå har jeg jo påvist depresjon, men jeg burde likevel stoppe med det. Når folk sier det selv, blir jeg veldig irritert, men jeg er jo ikke noe bedre selv.

  • Jeg synes litt mange folk slenger rundt med det sånn “har så angst i dag ass” uten at de har det.

  • Det har liksom blitt normalt ord å si, i stedet for å si “jeg er sliten” så bruker folk angst og depresjon om hverandre virker det som.

  • Det som er dumt med at ordene blir brukt feil, er jo at man ikke blir tatt seriøst når man faktisk sliter med det, fordi det har blitt så vanlig å bare si. Men det som er bra er jo at ordene blir brukt mer.


 

Hvordan kan man hjelpe hverandre?

 

Er det noen måter man kan finne ut av om en venn sliter?

  • Enkleste er jo egentlig bare å spørre, enn å vente på at noen skal si noe.

  • Er jo ting man kan legge merke til da. Om f.eks noen alltid går rett på do etter vi har spist sammen. Eller slutter å spise, da tenker jeg at det er et varseltegn.

  • Det som jeg synes er vanskelig, er at de fleste tar på seg en maske. Og jeg har lagt merke til at noen blir ekstra glad, når de egentlig er ekstra lei seg. Det er jo individuelt, men de klarer liksom ikke å være seg selv da. Så man kan vel merke det på endring i humør osv?

  • Man kan ikke alltid legge merke til på humør nei. Noen gråter av gleder og andre ler av sorg.

  • Det er mer normalt å gråte av glede. Egentlig er det akkurat det samme, bare mer tabu å le av triste ting.

 

Hva slags ansvar har man som venn, hvis man lytter til noe man tenker kan være alvorlig?

  • F.eks taushetsplikt da. Det gjelder ikke hvis livet mitt eller andres liv står i fare.

  • Jeg har tidligere sagt ifra til noen, da en jeg kjenner vurderte å ta sitt eget liv, selv om jeg fikk beskjed om å ikke si det til noen. Jeg var helt sikker på at det ikke var noe personen tullet med. Det ansvaret kan ikke jeg sitte på alene, og det viste seg å være lurt av meg å si ifra. Vedkommende er veldig glad for det i dag da, at jeg sa i fra! Viktig å være åpen selv om det er ukomfortabelt.

 

Hva kan man gjøre for hverandre, hvis noen har en skikkelig kjip periode?

  • Tror også det er for mange som spør “går det bra med deg” det er litt typisk norsk å spørre om. Men da sier man jo selvsagt ja, få sier “det går helt rævva”.
    Da er det bedre å spørre, “hvordan går det med deg?” “hvordan har du hatt det i dag?”

  • Iblant sier vi sånn “pell deg opp, vi skal møtes nå for å spise is, eller vi skal på mcern. Jeg er hos deg om 10 min” Det hjelper jo ikke å sitte hjemme alene. Så da tror jeg det er bra at vi hjelper hverandre opp.

  • Hvis det er noe mer alvorlig trenger man kanskje å sitte alene og snakke sammen.


 

Forskjell på å høre og å lytte

 

Pleier dere å sitte ned å lytte til hverandre?

  • Det er stor forskjell på å høre og lytte. Vi lytter til hverandre.

  • Jeg har vært ganske åpen om at jeg sliter. Så jeg opplever at det er mange som kommer til meg for å fortelle ting, og det er nok fordi de vet at jeg kan forstå eller relatere.

  • Jeg prater om det meste uten sperre, så de fleste vet mye om meg. Jeg føler mange kommer til meg for å prate.

 

Hvis du har brukket benet, eller har sukkersyke så forteller du det til venner. Burde det være det samme med psykiske lidelser? F.eks PTSD?

  • Absolutt. Det burde vært like “normalt” å si.

  • Man er kanskje redd for å bli sett på som sårbar, så man tør kanskje ikke. Men det bør være det samme som å ha brukket beinet. Mange psykiske lidelser kan man jo bli helt frisk av igjen.

  • Det burde være sånn som “jeg har brukket armen min”, men det er jo ikke sånn.

  • Jeg tror at hvis det er mer info og flere begynner å dele, så kan vi kanskje ende der.